Om rødkolla

…. så mangt, den kan med en viss rett, som andre nordiske feraser, føre sin historie tilbake til «stammora» Audhumbla. Audhumbla – mor til alt, er sentral i norrøn mytologi. Navnet Audhumbla er sammensatt av aud (auUr) som betyr «rikdom» og humbla som betyr «kollet». Dette viser at vi alltid har hatt kollete kuer i Norden, og at fe var høyt verdsatt. Drøvtyggere kunne omsette trevlerike planter til næringsrik mat og huder, som tamme kunne de også være en varmekilde i felles bo. De var derfor enviktig forutsetning for fast bosetting.

Det ene genet som bestemmer om en kalv skal bli kollet er opprinnelig nordisk, og kollet storfe ble spredt fra Norden allerede i vikingtida. Navnet raudkolle viser også til geografisk tilhørighet.

Landrasene i Norden kan grovt grupperes etter utseende. Lengst i nord er det et belte som strekker seg fra Nord-Russland over de nordligste områdene av Finland og Sverige til Nord-Norge og Trøndelag, hvor det var ent fe som er svart- eller rødsidet og kollet. Rødt fe var mest vanlig i områder lenger sør i Finland, Sverige og Sørøst-Norge. Det siste bekreftes bl.a.av sogneprest Wilse i Spydeberg, som i 1779 skrev; «Kvæget i Spydeberg er sædvanlig rødbrunt og større enn i Oplandene. De lange rødhaarede og kollete kreaturer holdes for de bedste.»

I 1855 besluttet Storinget å ansette 3 svenske agronomer som statskonsulenter. En av dem, Lindeqvist, ble leder av husdyravlen fra 1857. Etter å ha reist rundt i landet, fant han at telemarkfeet var egnet til videre utvikling som rase for fjellbygdene og andre bygder med dårlig jordbruksforhold. Han støttet det arbeidet som i 1855 på privat initiativ var startet i Telemark. For å fremme avlen i ønsket retning fikk han opprettet stamhjorder (avlsbesetninger) for telemarksfe på Mæla ved Skien i 1857 og andre steder, bl.a. på Jønsberg i 1858. For flatbygdene anbefalte Lindeqvist ayshirefe. Hadde hans råd blitt fulgt hadde det ikke blitt noen rødkollerase.

Om våre foregangsmenn på raseavlens område ikke kjente begrepene arveanlegg, eller gener, var det ingen mangel på teorier. Flest tilhengere i Norden fikk «Stedegenhetslæren». Den er blitt knyttet til den danske professor Victor Prosch (død 1886). Miljøet dyra lever under ble tillagt en dominerende innflytelse på deres utforming og arvelige egenskaper. Det skulle medføre at en rase som har levd i mange generasjoner i et område vil være overlegen overfor andre raser i dette område.
Fra Lindeqvist startet et organisert avlsarbeide i 1857 tok det bare 10 år før rasestriden blusset opp. Det startet med bestyrer Wilson på Stend landbruksskole ved Bergen. Han fremhevet «det sorte hornede øyafe» (vestlandsk fjordfe) som det rette for kystbygdene på Vestlandet. Det ble etterfulgt av en lignende bevegelse på Opplandende. Det eneste rette var å utvikle det stedegne fe.
Ikke alle var enige i stedegenhetslæren.
1: Ett parti ville ha telemarksfe over hele landet. Det var ikke værd å gå over
bekken etter vann. Bak dette sto bl.a. Landbruksdirektøren.
2: Det andre partiet ville forbedre alle forskjellige typer. Arbeidet med
stedegne typer ville styrke bøndenes tro på seg selv. Det stedegne fe var i
overensstemmelse med de lokale forhold, og en ville unngå vill kryssing.
Bak her sto 3 stortingsmenn og statskonsulent Tøsti.
3: Det tredje partiet ville ha ayrshirefe på slettebygdene. Bak det sto bl.a.
statsagronom Jensenius og dosent Landmark.
Striden kom inn for Stortinget med forslag om å opprette statsutstillinger for de stedegne feslag. Etter en voldsom feide i aviser og tidsskrifter og en inngående debatt i Stortinget, ble forslaget vedtatt.

Rødt fe var mest utbredt i fylkene Akershus (romeriksfe) og det nordlige Østfold. Opprinnelig var det knapt noen raser. Husdyr var vanlig handelsvare og gikk i byttehandel fra den ene landsdel til den andre. Hver høst kom fedrifter, mest fra beiteområder på Vestlandet til flatbygdene på Østlandet. Det gamle norske fe var derfor av temmelig blandet beskaffenhet, men enkelte grupper av røde kollete kuer hadde allerede i 1880 årene møtt på dyrskuene. 1890-årene kom renavlen for alvor igang. Da var det iflg. Bernt Holtsmark’s Husdyrlære «nærmest kun bare spredte rester tilbake, heldigvis rester, som man i mange tilfælde visde ikke havde været gjenstand for fremmed innblanding. På disse reste er nutidens korace reist». «Megen fortjeneste for at ha tatt op arbeide for at vække interessen for dette kvægslag har statskonsulent Tøsti, dengang amtsdyrlæge i Ullensaker. Han var det som i 1893 foresto innkjøpet av en stamme (18 kjør og en okse) til Fr. Young i Hakedalen, hvilken stamme har vært av stor betydning for avlen innen rødkollenes omraade».

Rødkollene fikk sin første statsutstilling på Momarken i 1899 og ved Lillestrøm året etter. Med det var rødkollene offentelig godkjent som rase. Rasen fikk eneretten til offentelig avlsarbeide i Akershus og Østfold, en rett som varte i 57 år. Fra 1948 møtte likevel enkelte NRF-dyr på Momarken. I Vestfold fikk rødkollene utstillingsplass ved Sem st.. Nærhet til jernbanen var viktig. Den var et viktig transportmiddel både for folk og fe.

Premiering og stambokføring hører sammen, og i 1899 besluttet landhusholdningsselskapene i Akershus og Smaalenene å gå igang med stambokføring av okser av Rødkollet Østlandskvæg. Stamboka skulle omfatte hele raseområdet. Fra 1905 ble stambokføringen utvidet til også å omfatte kuer. «Som betingelse for optagelse i stambogen gjælder, at vedkommende ko er av ren rødkollerase, kjænte foreldre, typisk præg, som regel premierte og ikke under 4 aar».

Rødkollene i medgang og motgang.
Hirsch, direktør på Norges Landbrukshøgskole for 100 år siden, ga i 1911 følgende beskrivelse av rødkolla: «Oprindelig var rødkollene ikke vakre at se til, de var skonkede og ildebygget, med avskytende kryds, krokete haser, stygt jur, lang svak ryg, tynd pistrete hals og forholdsvis stort hode. Deres fordel var deres store melkeevne og seige hardførhet. Det er ikke mere enn 20-25 år siden arbeidet med Raudkollene blev tat op, men racen staar allerede nu, i sær etter den udmerkede maate den var repræsentert paa ved landsutstillingen i 1902 som den helt anerkjndte og fuldt utviklede race, spredt i tusinder av eksemplarer rundt om i distriktene, hvor de hører hjemme. I den siste tiden har den ogsaa bredt seg nordover, vestover og sydover (Sverige i øst) og med tiden blir den vel navnlig i sletbygdene en farlig konkurent til Telemarkfæet».

Som allerede nevnt var det i 1890-årene bare rester tilbake som ikke var påvirket av fremmede raser, men i løpet av første halvdel av dette århundre ble rødkollene den dominerende rasen på flatbygdene på Østlandet. Ordtaket «Den enes brød den annens død» kan også gjelde i rasestriden i husdyravlen. Rødkollene fikk i sitt distrikt avlsledelsen på sin side, og den arbeidet målbevist og effektivt.

Dette om rødkolla er skrevet av Bjarne Gjelstad.